Det finnes en angst der ute. Den er mer utbredt enn man skulle tro.
Man kan gi den mange navn – jeg kaller den søkeangst. Jeg er ikke sikker. Men det er en sjanse for at du har den.
Er det en ufarlig lidelse?
Ikke hvis du blir værende i jobben du hater to år lenger enn du hadde trengt. Ikke hvis du slutter å søke jobber som får det til å krible. Ikke hvis den holder deg igjen fra hva du vil i livet. Søkeangst er nemlig ikke angst for å søke i seg selv.
Søkeangst er angst for å få avslag på deg og din livsfortelling.
Gir søkeangsten seg til kjenne så tydelig? Sitter du hjemme og føler på angst for avslag på din livsfortelling? Sannsynligvis ikke. Det er derfor søkeangsten er så farlig.
Den er forkledd.
Hvordan den viser seg?
Ved at du stopper opp og tar en beslutning før du har statistisk grunnlag for det.
Ja, du hørte meg.
Men jeg sier det igjen:
Søkeangst kommer til uttrykk ved at du stopper opp og tar en beslutning før du har statistisk eller rasjonelt grunnlag for det.
Som når du legger prosjektet ditt på hylla fordi de rundt rister på hodet. Som når du tar en utdanningsrunde du ikke er motivert til fordi du har fått 10 nei på rad fra en bransje.
Utrolig tilfeldig
Jeg møter dem hele tiden. Jobbsøkere som har fått nei fra 10 steder. Som smiler modig og forteller at slike jobber ikke er for dem ennå.
Jeg kjenner deg ikke. Det kan godt hende du har rett, at de stedene ikke er for deg. Men det jeg vet er at 10 søknader ikke er et grunnlag.
Hvor mange som har gått krokrygget tilbake til en jobb de ikke liker eller er overkvalifisert for vil jeg ikke tenke på.
Men jeg har sittet mye på den andre siden. Jeg vet om grunner til at du ikke fikk jobben.
Først, her er hva du kanskje tenker:
«Jeg fikk ikke jobben fordi jeg manglet noe vesentlig i utdannelsen. Jeg fikk ikke jobben fordi jeg ikke har vist nok engasjement på fritiden. Jeg fikk ikke jobben fordi jeg trenger mer erfaring. Jeg fikk ikke jobben fordi jeg ikke er god nok ennå».
Her er hva jeg vet like gjerne kan ha skjedd:
«Du fikk ikke jobben fordi den kanskje aldri fantes – den kan ha vært utlyst men lovet til en spesiell. Du fikk ikke jobben fordi det dukket opp en søker i siste liten som har jobbet der før. Du fikk ikke jobben fordi sjefen er et fjols og bare ser etter mennesker som ligner ham. Du fikk ikke jobben fordi det kom noen med nøyaktig samme bakgrunn som din – bare litt bedre. Du fikk ikke jobben fordi det var 80 søkere og de ikke trengte å lese så langt i bunken som til deg. Du fikk ikke jobben fordi hovedsjefen ringte og sa at en han kjente skulle til intervju. Du fikk ikke jobben fordi de tenkte du var overkvalifisert. Du fikk ikke jobben fordi sjefen har fordommer mot skolen du gikk på.
Jeg skal ikke fortsette. Men jeg kunne.
Å søke jobb er tidvis komplett tilfeldig. Hasardspill. Mine grunner kan ha vært like sannsynlige som dine.
Ja, det hjelper å søke godt. Ja, noe utdanning er mer attraktiv enn andre. Ja, det finnes kompetanse og erfaring som kan være lettere for deg å få tilslag på.
Selvfølgelig.
Men ingen av disse faktorene tar bort at jobbsøk er et tilfeldig spill.
Å gi seg etter 15 søknader er å gi seg for tidlig.
(50 søknader søkt på best mulig måte, inkludert at du har involvert andre i prosessen, begynner å bli et grunnlag. Avhengig av bransje).
Jeg ser 3 grunner til at du kan ha gitt deg for tidlig:
- Du er ikke bevisst hvor tilfeldig jobbsøking kan være. Nei, det snakkes ikke mye om. Enig. Del gjerne perspektivet til de venner du tror trenger det.
- Du trengte en jobb fort og ikke kunne vente 50 søknader. En strategi er å finne en brødjobb mens man søker som ikke tar for mange krefter, og som man kan forlate fort. Det er en strategi å vurdere.
- Du har søkeangst.
Det er den siste som er farlig. Du har gitt opp å søke jobber fordi du ikke orker mer. Kanskje fordi du føler at du ikke er god nok. Kanskje fordi du har latt deg såre av avslaget. Kanskje fordi du føler verden har sagt nei til dine kvaliteter og evner.
Fordi du gløttet hodet ut av skallet, og nå trekker det forsiktig tilbake.
For noen betyr det at de kommer til å gjemme seg i flere år.
Men du har ikke fått et avslag.
Du KAN ha fått det, men du vet ikke.
Tenk på dette: Hvis du møter en gutt du liker og han ikke vil ha deg – betyr det at du må hjem og bli en ny person? At det er noe galt med deg?
Eller kan han…
- hatt kjæreste uten at du visste det?
- nettopp kommet ut av et forhold?
- vært så sjenert at han ikke turte se på deg engang?
- hatt en bestemor som døde dagen i forveien?
- rett og slett like helt andre type jenter enn deg? Av grunner du aldri får vite, fordi mennesker – som arbeidsplasser – har ulike preferanser?
Hvis du er avstandsforelska i 10 gutter og får 10 nei – må du senke standardene dine? Er du ute av datinglivet for alltid?
Eller kan du møte mannen i ditt liv som nummer 11? Eller 53?
Jeg forstår at det er slitsomt.
Løsriv deg
At du har fortalt vennene dine om jobbene du søker. At det koster krefter å åpne opp epost etter epost med nei.
Jeg ble selv hoppende glad da jeg så stillingsutlysninger som måtte være skåret ut til meg. De føltes som en forlengelse av mine evner og hva jeg ville i livet. Jeg la identitet i dem.
Jeg husker jeg stod med kollegene mine en vårdag på den gamle jobben og hadde skrevet en søknad så god at jeg at sa: «Det har dukket opp en jobb. Jeg kommer til å få denne».
Og jeg husker at jeg måtte søke over 30 til etter det. Mens jeg forklarte avslag etter avslag til folk som trodde jeg skulle forlate dem måneder tidligere.
Men virkelig.
Du må løsrive deg fra disse tingene.
På samme måte som du må løsrive deg fra å ta det personlig hver gang en gutt eller jente ikke liker deg.
Det har som oftest ikke noe med deg å gjøre.
Verden er for tilfeldig til å legge identitet i hendene til folk du ikke kjenner.
Det rasjonelle er å søke så mye, og så godt, at du utjevner så mange som mulig av tilfeldighetene som er i spill når du søker jobb. Det irrasjonelleer å slutte å forfølge det du vil på grunn av informasjon som ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig.
Det føles trygt å ikke søke mer. Det føles pinlig å få nei etter nei. Det føles intuitivt å finne de trygge jobbene – og det kan føles best å trekke hodet sitt forsiktig tilbake i skallet.
Ikke gjør det.
Rydd angsten til side. Løsriv deg fra søknadene dine. La «nei» bli en vane – og fortsett.
Det er måten å forfølge det man vil.
Marin says
En Frustrerende Reise: Fra Drøm Til Håpløshet
Som en voksen mann på 33 år nå, begynte jeg IT-utdanningen min i høst 2021, drevet av en brennende interesse for teknologi som jeg har hatt siden barndommen. Teknologi var alltid min drøm, og jeg så IT-utdanningen som veien til en lysende fremtid. Jeg trodde at utdanning i dette feltet ville gi meg en stabil karriere og en sikker jobb. Dette var en utbredt tro; alle rundt meg sa at IT-bransjen var garantert jobb. Men nå, etter et år med intensiv jobbsøking og mange frustrerende avslag, har drømmen min føltes som en fjern illusjon.
Jeg har deltatt i 7 intervjuer, hvorav to av dem var i andre runde, men har ikke fått noe tilbud. Jeg har sendt ut godt over 200 søknader og tilbrakt utallige timer på å forberede meg til intervjuer, forbedre CV-en min, og skrive søknadsbrev. Det er en uutholdelig følelse å ha brukt tre år på en krevende utdanning, samtidig som jeg bærer en studiegjeld på over en halv million kroner, uten å oppnå noen form for jobbtilbud.
Selv om karakterene mine er imponerende – stort sett A og B – føler jeg at innsatsen min ikke belønnes. Jeg vet at jeg er dyktig og kompetent. Jeg setter alltid inn 100% i alt jeg gjør, og jeg er stolt av hva jeg har oppnådd. Men når jeg får avslag etter avslag, kjenner jeg en dyp følelse av håpløshet. Det er perioder hvor jeg rett og slett ikke har lyst til å gjøre noe som helst. Den konstante avvisningen og den endeløse ventingen har begynt å tære på meg psykisk.
Det er spesielt smertefullt å se medstudentene mine som nå får jobber i høye stillinger. Jeg ser dem blomstre i karrierene sine, mens jeg sitter fast i en stagnasjon som jeg ikke klarer å forstå. Det er frustrerende å vite at noen av dem ikke nødvendigvis var flinkere enn meg. Jeg pleide til og med å hjelpe dem med oppgaver, og det er bittert å tenke på at de nå høster fruktene av det jeg har bidratt til.
Jeg begynner å tvile på meg selv, på mine ferdigheter og på min kommunikasjonsevne. Det er en konstant indre kamp der jeg undrer meg om det er noe ved meg som hindrer meg fra å få en jobb. Jeg spør meg selv om det er på grunn av min etnisitet, eller fordi jeg er 33 år gammel. Disse tankene er utmattende og fyller meg med usikkerhet og selvkritikk.
Nå begynner jeg å angre på at jeg ikke valgte en yrkesfaglig utdanning som elektriker eller rørlegger. En yrkesutdanning kunne kanskje ha spart meg for mye stress og betydelig gjeld, og jeg undrer meg om jeg ville vært i en bedre posisjon nå. Jeg føler meg overveldet av følelsen av at livet mitt har kjørt seg fast. Jeg er deprimert, og det er en konstant kamp for å holde motet oppe.
Under jobbintervjuene jeg har deltatt i, føles det som om jeg blir grillet med spørsmål som får det til å virke som om de leter etter en supermann. Jeg blir ofte konfrontert med vanskelige spørsmål og urealistiske forventninger som gjør prosessen enda mer utmattende. Jeg begynner å føle at prosessen er håpløs, og at jeg står overfor en nesten umulig oppgave.
Alt dette har fått meg til å stille spørsmål ved min egen verdi og fremtid. Jeg ser lite lys i tunnelen og står nå overfor en enorm utfordring med å finne en vei videre. Jeg prøver å holde hodet hevet, men det er en konstant kamp mot både indre og ytre barrierer. Jeg håper på en løsning, men akkurat nå føles det som om det er en fjern drøm.
Søkelei says
Det er så utrolig demotiverende å søke jobb etter jobb, og i flesteparten av tilfellene ikke høre noe – i en del bli innkalt til intervju, men så stopper det. I et svært lite antall tilfeller har jeg vært med til andregangsintervju, men så ender de alltid med den andre kandidaten. Alltid.
Så ser jeg folk rundt meg få jobber nesten kasta etter seg, folk som ikke er noe flinkere enn meg eller kan mer enn meg, men kanskje har flaks og allerede har en stilling som kan imponere. Ikke bare en lang rekke vikariater.
Det er så utrolig demotiverende å få kjempegode tilbakemeldinger på jobben man gjør – fra sjefer, kolleger, andre. Å ha en lang rekke navn som gjerne stiller som referanse fordi de var så fornøyd med å ha deg ansatt. Men som aldri hadde noen (fast) jobb til deg. En kollega av meg sa nylig at jeg er den flinkeste vikaren som har jobba der i hele perioden mens han har vært ansatt – nesten 11 år. Men det holder tydeligvis ikke. Man kan jobbe beinhardt og alltid si ja, alltid stille opp, alltid levere 100% og likevel er det liksom aldri nok.
Det blir man så intenst lei av. Og når man får avslag eller ikke hører noe fra alle stedene man søker, begynner man å tenke at fellesnevneren er en selv. Men jeg skal prøve å være litt mindre demotivert etter å ha lest dette, for jeg vil jo skrive gode søknader. Jeg bare merker at jeg ikke har tro på at jeg vil få stillinga uansett når jeg søker. Ikke fordi jeg ikke er god nok – det vet jeg at jeg er. Men fordi de uansett ikke velger meg, av en eller annen grunn.
Camila says
Trengte å lese dette blogginnlegget i dag! Kjente meg veldig igjen. Skal sette igang med søkingen nå :)
Student says
Hei,
Hva bør man gjøre om man har nedsatt funksjonsevne som fks en nerveskade som forårsaker ryggsmerter og hvordan man går. Bør man opplyse om dette i søknaden? Eller heller ta dette på intervju?
Stundent says
Ikke finn på å nevn funksjonsnedsettelser i jobbsøknader. Da blir du søkende lenge for å si det sånn.
Linmer says
Jeg er en voksen kvinne som sliter med «søkeangst» som du kaller det, det er flere grunner til det, den viktigste er at jeg har Asperger, fikk diagnosen sent i livet, så har jobbet i «vanlige» jobber mye av livet, for det meste med kundeservice, det slet meg ut så mye at jeg fikk et sammenbrudd, i dag har jeg har faktisk ikke bare søkeangst, men også jobbangst, redd for at «alle» jobber vil være like ille, redd for at jeg ikke vil mestre, redd for at de ikke vil ha ansatte med bagasje, redd for at en evt. arbeidsgiver vil tvinge meg til å gjøre oppgaver jeg absolutt ikke egner meg til, redd for å bli mobbet, så det er mye redsel knyttet til arbeidslivet. Bare det å lese en stillingsannonse gjør meg demotivert istedet for motivert. Står bare å stamper, noen tips for hva jeg skal gjøre?
JohnnyKnoxville says
Hei, Er det OK å søke på flere stillinger som ligner på hverandre hos en og samme arbeidsgiver?
CV-nerden says
Ja, det kan gå fint.
Men du må sjekke opp arbeidsstedet «snakker med hverandre». Hvis det er et stort sted med ulike avdelinger, kan det hende at du søker i flere leire, uten at avdelingene vet det. Det er dumt – hvis du skulle bli innkalt til begge steder samtidig, uten at de er klar over det.
Hvis det er et ordentlig stort sted, vil det være ryddig å kontakte ansvarlig for ansettelser / HR med en åpen søknad og spørre om de har tanker hvor i selskapet du passer best.
Det er uansett ryddig og bra å kontakte dem og høre om det er ålreit å søke flere steder samtidig.
Anonym says
Hei, Jeg er student som studerer Regnskap & revisjon (første året). Det eneste angsten , jeg har hos meg. Er å være selvkritisk, ved å ha negativt tanke, om å ikke ha erfaring(er) f.eks. kassemedarbieder. Fordi oftest gjort frivilig arbeid. Jeg har lyst å jobbe, men får ikke mulighet, pga. har ikke erfaring i kasseappratet.
Takk!
CV-nerden says
Du er nok ikke alene om å føle det sånn. Mange har liksom følelsen av å stå utenfor og skrape for å komme inn. Men det er gode muligheter likevel, og man må fortsette og fortsette. Angsten har mange – evnen til å motstå den har færre. Lykke til :)
Martin says
Fantastisk bra René! Godt å lese! Takk for at du har satt av tid til å lage denne sida! Det betyr mye for mange, inkludert meg selv.
CV-nerden says
Godt å høre :)
Astrid says
Klok og nyttig side!
Skulle tro du hadde like mye livserfaring som meg. Dette med å miste troen på seg selv uten rasjonell grunn, er fort gjort, uavhengig av alder utdannelse og bakgrunn ellers.
CV-nerden says
Ja. Jeg har gjort det noen ganger selv :)
Sverre says
Dette var godt skrevet! Kjenner meg igjen! Hjalp godt!
CV-nerden says
Så bra. Lykke til!
Charlotte says
Hei, jeg vet ikke om du kommer til å se denne kommentaren men jeg er hvertfall en jente på 18 snart 19 år. Jeg har jobbet på barneskole og i barnhage, gjennom skolen jeg går på, da jeg gikk barn og ungdom. Har og jobbet på Rema i forbindelse med en jobb uke på ungdomskolen. Men jeg har aldri hatt en skikkelig jobb, har bare gått på skole. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive CV med så lite jobb erfaring.. Håper du kan hjelpe meg..
Mvh: Charlotte
CV-nerden says
Du trenger ikke bekymre deg.
Du er ung, og det utrolig vanlig å ikke ha mye eller tung erfaring på din alder. Dette vet arbeidsgivere også. Mye, mye viktigere at du selger deg som engasjert, motivert og en personlig og hyggelig jente. Og dette kan du gjøre i søknadsteksten.
Dessuten er erfaringen du har god og relevant. Få med alt du nevnte under «erfaringer»-delen i CV-en din, det er mer enn nok i din alder.
Stine says
Ja søkeangst det kan du si. Jeg har søkt etter jobb i 5 år nå. Ja jeg har hatt ekstrahjelp stilling. Men jeg kommer meg ingen vei i livet med det. Jeg trenger en heltidsstilling. Jeg har sendt utallig mange søknader og cv er. Blitt innkalt til intervjuer og til og med var jeg å prøvejobba 2 timer gratis i en klesbutikk. Før jeg gikk derifra sa sjefen i forretningen der at jeg var den beste de hadde hatt på prøvejobbing og at sjangsene mine var gode.. 2 dager etter fikk jeg avslag. Det var ett slag i trynet. Da hadde de ikke trengt å si noenting..
Jeg har vel sendt ut en 150 søknader på disse 5 årene. Har endra søknad og cv etter kritteriene bedriften ønsker men fortsatt ingenting. Så at jeg føler det er håpløst å få meg jobb og det er bare begynnelsen..
Jeg har mye erfaring. Jobbet fra jeg var 11 år i alt fra avisbud, ferskvare, butikk. interiør etc. Så det er ikke snakk om mangel på erfaring. Og ifølge utdanningskurser etc har jeg fått beskjed om at min CV og Søknad er passende for den type yrker jeg søker. Jeg mangler attester fra arbeidsplasser da jeg har vært uheldig å bli skjøvet ut fordi de har ansatt noen andre som er yngre eller tar i mot utplasseringer fra nav. Og da har jeg blitt stående på bar bakke uten noen vakter.
Uheldig har jeg vært. Hatt sjefer som misliker meg uten god grunn.. Blitt beskyldt av sjefen for å prate dritt om hun og butikken til kunder som gjorde at hun fjerna meg fra vaktlista. Så slutta hun og det kom inn en ny sjef der. som ikke engang visste at jeg eksisterte før jeg kom til han å sa at jeg har en stilling der. Men fikk ikke fortsette i en jobb jeg elsket fordi han hadde allerede ansatt en ny fordi han ikke hadde fått informasjon fra den forje sjefen at jeg eksisterte..
Så jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Har fått nok av sjefer som ikke setter pris på hvor mye jeg engasjerer meg i arbeidet.
Så om du har noen tips du kan gi meg eller hva som helst hadde det kanskje hjulpet meg til å tørre litt mer.
Mvh uheldige meg
https://www./ says
Det er ikke en dokumenteret effekt i hvert fald, der er lavet videnskabelige studier af. Og det er vores kriterie for at anprise noget: At der er uafhænig videnskabelig publiceret videnskabelig forskning bag.
David says
Denne artikkelen snakker om meg.
Jeg håper at disse linjer skal hjelpe meg videre.
Takk!
CV-nerden says
Det håper jeg og.
Lykke til!
Berit Berg says
Hei, jeg er en kvinne på 40 år som ble utdannet sosionom i voksen alder,2011.
Jeg har vært hjemmeværende med barn og har dessverre ikke opparbeidet meg arbeidserfaring. Jeg har derfor frem til nå ikke fått tilbud om noen som helst jobb.
Jeg tror det har mye med det faktum at jeg er 40 år og uten arbeidserfaring.
Jeg har ikke blitt innkalt til noen intervju. Jeg er dyslektiker og har jobbet hardt for å gjennomføre min utdannelse. Jeg lurer på om du kan vennligst hjelpe meg, hvordan jeg kan virke en attraktiv arbeidstager selv om jeg mangler arbeidserfaring?
Til tross for motgang er jeg super motivert og har gjort det meste for å komme i lønnet arbeid, men det ser ikke ut som det hjelper. Jeg jobber derfor mye frivillig for å tilegne meg arbeidserfaring som jeg ikke får i form av lønnet arbeid.
Jeg vil være deg evig takknemlig, dersom du vær så snill kunne gi meg noen tips om hvordan, man skriver en CV, når man har vært hjemmeværende husmor og aldri jobbet uten for hjemmet. Er utdannet sosionom fra høgskolen i Oslo,2011 i voksen alder. Har sendt over 469 søknader, men ingen jobb intervju holder på å miste håpet.
Vennligst hjelp meg CV-nerden.
Vil være deg evig takknemlig
Berit
Linda says
Takk for god hjelp:-)
CV-nerden says
:)
Stefane says
Jeg er iferd med å søke nytt på en stilling da jeg fyller bare 80 kravet. Din side fikk meg til å skrive om søknaden min og jeg landet med ny søknaden på intervju. Det gir et løft, dog er det ikke lett å formulere seg når man ikke kan stille med en sentral kompetanse – men er veldig motivert til å utvikle den.
Det er en viss redsel som har utviklet seg hos meg.
CV-nerden says
Du er ikke alene om å kjenne på det.
Det er utrolig mye å hente på å pushe seg gjennom likevel. Søk!
:)
DL says
Helt rått!! Siden din forblir min BIBEL fremover nå mens jeg er i søkeprosessen! :)
CV-nerden says
Haha, bare ikke les den så bokstavtro da :)
Habib says
digger siden din og de gode rådene dine! Stå på :)
CV-nerden says
Takk! Lige måde!
Kajsa says
Herregud så bra artikkel! TAKK
CV-nerden says
Bare hyggelig.
Kasper says
Dette er den beste bloggen jeg har lest frem til nå :)
CV-nerden says
:)
Silje Kristine Jacobsen says
Du skriver veldig bra, og det er inspirerende å lese! :)
CV-nerden says
:)
Natalia Marin says
Utrolig bra skrevet!
CV-nerden says
Takk!
Eva says
Takk! Dette er supert. Er i «søkelyset» nå. Nei, nei og nei til svar. Begynte å lure om jeg ikke har utdanning nok og slikt, men så har artikkelen din gitt meg et nytt syn på dette. Takk! Stor klem fra meg.
René Brunsvik says
Bare hyggelig. Lykke til:)
Anette says
Utrolig bra artikkel!
Jeg er definitivt en av de som tenker «jeg er ikke bra nok, og jeg strekker ikke til» når jeg får nei på jobbsøknad. Har aldri tenkt på alle de andre grunnene til at man ikke blir valgt, så det ga meg en skikkelig boost til å komme i gang med mange søknader og samtidig tenke: Blir det ikke meg så er jeg ikke en dårlig kandidat med evner og egenskaper som ikke passer.
Jeg er nyutdanna lærer og vet at vikarer trengs både her og der. Før sommeren fikk jeg mange nei, og jeg kommer til å få flere. Denne artikkelen vil hjelpe meg å holde motet oppe når det eventuelt vil se dystert ut i perioder nå til høsten. Alle tips og råd om cv og søknader må du også få skryt for. Dette er til stor hjelp nå som jeg har mengder med søknader og potensielle arbeidsgivere foran meg.
Tusen takk for flott side!
CV-nerden says
Det høres ut som du har kommet over den viktigste «bøygen».
Dette er gode nyheter. Du har riktig energi og innstilling nå. Dette blir spennende å se. Lykke, lykke til :)
Lasse B says
Takk for den lettfattelige siden din om dette emnet. For et par år siden skjedde alt på en gang: Samlivsbrudd, to dødsfall i nær familie på en gang, flytting og så behandlet arbeidgiver meg grusomt. Jeg hadde ikke krefter (jeg prøvde) til å kjempe imot. Et par uker etterpå ble jeg innkallet til intervju på en jobb som var mye bedre. Men jeg var så knust at intervjuet gikk adundas, og jeg ble bare enda mer lei meg. Etterhvert har det nå blitt et hull på to år som jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Jeg driver med maleri på fritiden (ganske seriøst) og venner mener at jeg kan skrive at det er det jeg har drevet med i mellomtiden. Jeg syns det høres litt tynt ut. Hva tror du jeg kan gjøre? Må du vite mer for å uttale deg?
CV-nerden says
Hei Lasse. Det var vondt å høre om de vonde årene dine. Jeg ønsker deg alt godt for de neste.
Nei, jeg syns ikke det høres tynt ut. Og tenker at vennene dine har rett. Et «hull» på to år er ikke så veldig stort, og noe som kan skje enhver. I hvert fall med alt du opplevde. Det er et poeng i seg selv, at historien din ikke er noe å måtte «skjule» eller skamme seg over. en god arbeidsgiver vil ha stor forståelse for at du var av en periode.
Men når det er sagt, så høres det ut som at du har fordypet deg i malerier. Og det er defintivt noe du kan skrive. Du har i en periode rett og slett brukt tiden din på å fordype deg i malekunst. At du har søkt mange jobber ved siden av, trenger du ikke nevne hvis du ikke vil. Du kan fremstille det som «sabbatsår», hvor du har brukt tid til å forfølge og fordype deg i noe du alltid har hatt lyst til.
Lykke til videre, jeg heier.
daanzka says
Hei CV-nerden! Utrolig godt å høre dine tips:)
Jeg lurte bare på en ting,ut ifra dette mener du at man kan søke på hva som helst,selv om man ikke har relevant utdannelse til det?
Jeg spør fordi jeg har medisin-utdannelse og erfaring fra det i 7 år nå.Mistet den jobben og nå har jeg ikke lyst å begynne med det igjen. Nå søker jeg på alt fra sprengningsarbeider til selger-jobber.hva mener du om dette?
håper du kan hjelpe!
Sverre says
Akkurat det jeg trengte å lese! Må bare si tipsene du kommer med er så vannvittig mye bedre enn de vanlige jobbsøkertipsene man får gjennom typiske mediekanaler.
René Brunsvik says
:)
K says
Wow……..
Snakk om å treffe midt i planeten på det lille angstdyret som var på vei til å vokse seg stort her…..
Du har en flott side, jeg har fått opp øynene her ….slutt på å skrive midt på treet søknader og cv, for så å ta det personlig når jeg ikke kommer noen vei!
Så takk :-)
René Brunsvik says
Takk for så hyggelig kommentar! Veldig ålreit å høre at du har fått noe ut av den:)
Lars says
Veldig bra artikkel!
CV-nerden says
:)
Ole says
Fantastisk oppbyggende å lese, en million takk til deg Rene!
Jeg tror at å ha dette i bakhodet framover vil hjelpe mye.
Takk!
René Brunsvik says
:-)
moymoy says
Hva må stå i CV’en hvis man klarte ikke å fullføre den utdanningen han hadde?
René Brunsvik says
Det er flere ting du kan gjøre.
Hvis det er på universitetsnivå kan du f.eks skrive «emner i statsvitenskap, 60 studiepoeng». Eller «To års studier i biokjemi», eller noe sånt
Hvis det er videregående og du har planer om å ta det opp igjen, kan du f.eks skrive «fullføres våren 2013». Hvis du ikke vil ta det opp, kan du f.eks skrive «ferdig avlagt 2. året på videregående».
Er det veldig lite du har fullført av utdanning, kan du jo vurdere å ikke ta det med i det hele tatt.
Bare vær ærlig på det, og forklar det på en naturlig måte.
Så går det fint:)
moymoy says
Det er på universitetsnivå egentlig. Da jeg begynte på andre år så hadde jeg en følelse at denne linjen er ikke noe for meg. Så jeg tok noen fag i den linje jeg trives med og vil gjerne jobbe med i nærmeste framtida.
Når jeg ser tilbake på tiden jeg har brukt på mitt «tredje» studie valg, kan jeg ikke unngå å være lei, og dette også bekymrer meg når jeg skal på et intervju og bli spurt hvorfor jeg klarte ikke å fullføre det.
Takk for en veldig fin tilbakemelding og håper at det ikke er siste gangen jeg får hjelp fra deg. :)
René Brunsvik says
Hei, jeg var på feire, så dette svaret er det ikke sikkert du ser engang.
Men når det var på universitetsnivå ville jeg i hvert fall ikke stresset med det. Da har du bare tatt noen fag, og det er positivt. Dessuten er det ikke nødvendigvis en god egenskap å fullføre ting for enhver pris. Det er også en god egenskap å kunne hoppe av en vogn man ikke liker eller som er bra for en.
Så. Slutt med den indre tvilen. Og lykke til:)
ST says
Liker siden din!:)
René Brunsvik says
Takk! :)
WJH says
Takk! Det hjalp på :)
Marlene says
Når i intervjufasen skal jeg fortelle om min funksjonsnedsettelse?
Hva skal jeg fortelle?
Sølvi says
Så bra! Denne artikkelen var et skikkelig energikick når jeg trenger det som mest :-)
CV-nerden says
Bra :)