Som en voksen mann på 33 år nå, begynte jeg IT-utdanningen min i høst 2021, drevet av en brennende interesse for teknologi som jeg har hatt siden barndommen. Teknologi var alltid min drøm, og jeg så IT-utdanningen som veien til en lysende fremtid. Jeg trodde at utdanning i dette feltet ville gi meg en stabil karriere og en sikker jobb. Dette var en utbredt tro; alle rundt meg sa at IT-bransjen var garantert jobb. Men nå, etter et år med intensiv jobbsøking og mange frustrerende avslag, har drømmen min føltes som en fjern illusjon.

Jeg har deltatt i 7 intervjuer, hvorav to av dem var i andre runde, men har ikke fått noe tilbud. Jeg har sendt ut godt over 200 søknader og tilbrakt utallige timer på å forberede meg til intervjuer, forbedre CV-en min, og skrive søknadsbrev. Det er en uutholdelig følelse å ha brukt tre år på en krevende utdanning, samtidig som jeg bærer en studiegjeld på over en halv million kroner, uten å oppnå noen form for jobbtilbud.

Selv om karakterene mine er imponerende – stort sett A og B – føler jeg at innsatsen min ikke belønnes. Jeg vet at jeg er dyktig og kompetent. Jeg setter alltid inn 100% i alt jeg gjør, og jeg er stolt av hva jeg har oppnådd. Men når jeg får avslag etter avslag, kjenner jeg en dyp følelse av håpløshet. Det er perioder hvor jeg rett og slett ikke har lyst til å gjøre noe som helst. Den konstante avvisningen og den endeløse ventingen har begynt å tære på meg psykisk.

Det er spesielt smertefullt å se medstudentene mine som nå får jobber i høye stillinger. Jeg ser dem blomstre i karrierene sine, mens jeg sitter fast i en stagnasjon som jeg ikke klarer å forstå. Det er frustrerende å vite at noen av dem ikke nødvendigvis var flinkere enn meg. Jeg pleide til og med å hjelpe dem med oppgaver, og det er bittert å tenke på at de nå høster fruktene av det jeg har bidratt til.

Jeg begynner å tvile på meg selv, på mine ferdigheter og på min kommunikasjonsevne. Det er en konstant indre kamp der jeg undrer meg om det er noe ved meg som hindrer meg fra å få en jobb. Jeg spør meg selv om det er på grunn av min etnisitet, eller fordi jeg er 33 år gammel. Disse tankene er utmattende og fyller meg med usikkerhet og selvkritikk.

Nå begynner jeg å angre på at jeg ikke valgte en yrkesfaglig utdanning som elektriker eller rørlegger. En yrkesutdanning kunne kanskje ha spart meg for mye stress og betydelig gjeld, og jeg undrer meg om jeg ville vært i en bedre posisjon nå. Jeg føler meg overveldet av følelsen av at livet mitt har kjørt seg fast. Jeg er deprimert, og det er en konstant kamp for å holde motet oppe.

Under jobbintervjuene jeg har deltatt i, føles det som om jeg blir grillet med spørsmål som får det til å virke som om de leter etter en supermann. Jeg blir ofte konfrontert med vanskelige spørsmål og urealistiske forventninger som gjør prosessen enda mer utmattende. Jeg begynner å føle at prosessen er håpløs, og at jeg står overfor en nesten umulig oppgave.

Alt dette har fått meg til å stille spørsmål ved min egen verdi og fremtid. Jeg ser lite lys i tunnelen og står nå overfor en enorm utfordring med å finne en vei videre. Jeg prøver å holde hodet hevet, men det er en konstant kamp mot både indre og ytre barrierer. Jeg håper på en løsning, men akkurat nå føles det som om det er en fjern drøm.

Ikke finn på å nevn funksjonsnedsettelser i jobbsøknader. Da blir du søkende lenge for å si det sånn.

Så ser jeg folk rundt meg få jobber nesten kasta etter seg, folk som ikke er noe flinkere enn meg eller kan mer enn meg, men kanskje har flaks og allerede har en stilling som kan imponere. Ikke bare en lang rekke vikariater.

Det er så utrolig demotiverende å få kjempegode tilbakemeldinger på jobben man gjør – fra sjefer, kolleger, andre. Å ha en lang rekke navn som gjerne stiller som referanse fordi de var så fornøyd med å ha deg ansatt. Men som aldri hadde noen (fast) jobb til deg. En kollega av meg sa nylig at jeg er den flinkeste vikaren som har jobba der i hele perioden mens han har vært ansatt – nesten 11 år. Men det holder tydeligvis ikke. Man kan jobbe beinhardt og alltid si ja, alltid stille opp, alltid levere 100% og likevel er det liksom aldri nok.

Det blir man så intenst lei av. Og når man får avslag eller ikke hører noe fra alle stedene man søker, begynner man å tenke at fellesnevneren er en selv. Men jeg skal prøve å være litt mindre demotivert etter å ha lest dette, for jeg vil jo skrive gode søknader. Jeg bare merker at jeg ikke har tro på at jeg vil få stillinga uansett når jeg søker. Ikke fordi jeg ikke er god nok – det vet jeg at jeg er. Men fordi de uansett ikke velger meg, av en eller annen grunn.

Når i intervjufasen skal jeg fortelle om min funksjonsnedsettelse?
Hva skal jeg fortelle?